Alltid i mitt hjerte

♡ ♡ ♡

 Kjære V,

Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg skal begynne. Hvor begynner man egentlig når man er tvunget til å ta et uønsket farvel? Et uønsket farvel til en som aldri sa nei til å bli med ut på tur? Til en med en felles lidenskap for naturen? En som alltid brakte latter og smil og tullete emner til samtalen? En som man kunne skravle sammen med i flere timer uten stopp?

Du er ikke her lenger. Her. Hva betyr egentlig det? Det er noe jeg ikke skjønner - hvordan kan noen være der et sekund, og så plutselig være borte det neste? Det var så surrealistisk da det hele skjedde. Da foreldrene dine ringte og spurte hvor jeg var. Jeg skjønte ikke hva de mente, og tenkte noen sikkert hadde ringt feil. Men nei, det var dem, og de hadde ikke ringt feil. De ville bare vite hvor jeg var når de skulle fortelle meg det. Fortelle meg at du hadde gått bort. Hvorfor? Du hadde valgt det selv. Hvorfor? Jeg har absolutt null anelse. Det vil alltid forbli et evig stort spørsmålstegn - et som ingen, kanskje ikke deg en gang, er i stand til å svare på. Jeg husker ikke hva jeg følte akkurat i det sekundet de sa hva som hadde skjedd. Jeg kunne ikke tro at jeg noen gang skulle få en slik telefonsamtale. Det stakk i kroppen. Det verket i brystet. Men det gjør det ikke lenger... Jeg kjenner ingenting lenger. Det er ikke det at det er mindre vondt nå. Absolutt ikke. Men jeg tror ikke på det. Jeg tror ikke på det de sa. Jeg tror ikke på det du har gjort. Jeg klarer ikke å sette fingeren på det. Jeg skjønner ikke at du ikke er tilstede mer. Jeg klarer ikke å forstå at jeg ikke kan be deg med på fjelltur lengre, selv om det var akkurat det mine tanker tenkte bare få minutter før de ringte. "Denne helgen er det meldt herlig vær - kanskje V vil bli med på tur? Vi kunne jo dratt opp på Stoltzen igjen". Men tankene ble fort knust til tusen biter, og jeg kuttet meg på hver eneste bit av dem den dagen.

Jeg var i begravelsen din. Jeg så kisten din. Den lille kisten din som skulle bære den lille kroppen din ned i jorden. Hvordan kunne noe så lite være borte for alltid?

Jeg skulle ønske jeg hadde visst hva du tenkte. Jeg skulle ønske jeg visste hva du gikk gjennom. Jeg skulle ønske jeg kunne vist at jeg var der for deg. At jeg er der for deg. At jeg ville ha hørt på deg om du hadde fortalt meg hva du gikk gjennom. Hva du tenkte på. Men istedet gikk jeg rundt i all min uvisshet og trodde alt var bra, at du var like glad og tullete som du alltid var. Jeg tenkte ikke på at du kanskje hadde altfor mange tanker som surret rundt i hodet, som sakte men sikkert tærte innpå deg, brøt deg ned - bit for bit. Hvorfor sa du ingenting? Du ville aldri vært til bry, det håper jeg du vet. Du er aldri til bry. Jeg ville prøvd å støtte deg, å gi deg en skulder å lene på når ting ble for tungt. 

Jeg klarer ikke la være å tenke på den turen vi hadde sammen tidligere i år, bare knappe måneden før du forsvant. Jeg analyserer den i hodet om og om igjen. Jeg prøver å finne ut om jeg merket noe annerledes med deg. Om det var noe jeg burde ha lagt merke til. Og jeg føler jeg merket noe annerledes. Det var noe som ikke stemte. Du virket mer stille av deg. Du strålte ikke like mye. Men det var så liten forskjell at jeg tenkte det sikkert ikke var noe spesielt. Jeg skulle ha skjønt at noe ikke var helt på sin plass. Jeg skulle ha spurt deg om alt var bra. Jeg skulle ha passet på at du ikke var ute av synet mitt før jeg visste hva som plaget deg. Men hvordan skulle jeg skjønne det? Vi snakket jo som før. Vi skravlet uten stopp, hele turen. Vi snakket om gamle minner, fra turningen og fra fjellturer. Vi snakket om været. Vi snakket om mat og ga hverandre mattips. Vi snakket om alt og ingenting. Akkurat sånn som før. Jeg skulle ønske ting var tipp-topp-tommel-opp - som da vi gikk 7-fjellsturen sammen for noen år siden.

V, du betyr så mye for meg. Alltid i mitt hjerte vil du være. Alltid i mitt minne. Alltid vil du være med meg når jeg er ute i naturen. For det var det du og jeg delte - en kjærlighet for naturen. Alle minnene jeg har med deg ble skapt der ute, i fjellet - både høyt og lavt. Jeg kommer til å savne de utallige turene våre opp Stoltzen, vår faste tur til Blåmanen og over Rundemanen, og ikke minst vår altfor mange timers lange 7-fjellstur. Vi skravlet jo hele veien. Vi tok matpause på toppen av hvert fjell og endte totalt opp med 7 litt for lange lunsjpauser på én dag. Vi snakket om alt mellom himmel og jord den dagen. Vi lo desto lengre bak den store mengden vi kom. Vi lo da vi løp den siste strekningen fra Fjellveien til målet i Marken. Og vi lo da vi fant ut at vi hadde brukt 13 timer på å nå frem.

Du vil alltid være med meg - hvor enn jeg er, hvor enn jeg går.

Hvil i fred, V.

n kommentar

Iselin Rene

19.02.2016 kl.09:48

<3

Skriv en ny kommentar



Jente, 18 r, Bergen

For kontakt:
epostadressen her









gratisdesign av Tonjemt
hits ♡ Design av Tonjemt ♡